PM-Internationals partner World Vision har jobbet i Mongolia i nesten 12 år. Et av områdeprogrammene – Zuunkharaa – er nå i sitt siste stadium. Det betyr at World Visjon vil begynne å overlate ansvaret til samfunnet og regjeringen. Det er grunn nok til at PMs veldedighetsambassadør Vicki Sorg tar turen for å se hvor langt regionen har kommet. I november tok hun en 12-timers flytur fra Luxembourg til Mongolias hovedstad Ulaanbaatar. Som i sine tidligere reiser til Kambodsja, Indonesia, Ghana og India møtte hun sponsede barn og deres familier, og besøkte prosjekter støttet av World Vision. PM-Internationals teampartnere og kunder bidrar til våre sponsede barn (1300) ved å forbruke og selge våre FitLine merkevareprodukter.
En varm velkomst til Landet av den blå himmel
Etter å ha kjørt fem timer over Mongolias feiende landskap, kom Vicki og Juliana Goessmann (World Vision Tyskland) til en nomadisk leir nær Noyon Mountain i den nordlige delen av landet. Samfunnslederne for den nomadiske leiren, Batsukh og familien Loosoi ventet på dem. Noen var kledd i tradisjonelle fargerike kjoler, andre var kledd i vanlige klær. Barna tok imot Vicki og Juliana i mongolsk tradisjon med fersk kumelk og gjæret hestemelk (en slags øl, spesiell drink for gjester fordi hester er en så viktig del av kulturen deres) i deres ger (rundt telt).
Der hjelpen trengs
Når folk i fattigdomsrammede områder har forretningsidéer, mangler de vanligvis oppstartskapital og kunnskap. Det er derfor World Vision støtter opprettelsen av sparegrupper med små entreprenører, som kollektivt mottar mikrokreditter, trener og bygger sin egen eksistens, for eksempel en liten håndverksvirksomhet.
En familie, for eksempel, fikk en symaskin fra World Vision. I samarbeid med en lokal hanskeprodusent bruker foreldrene støtten effektivt for å sikre familien sin inntekt. De bruker pengene sine blant annet på deres barns trivsel. Datteren deres Nanda har også vært en av PMs sponsede barn de siste to årene. Sjenert men stolt, viser hun Vicki en vegg-gardin med medaljer hun vant i idrettskonkurranser hun var i stand til å delta i takket være familiens økonomiske uavhengighet. I dag er hun 17 år, og skal snart uteksamineres fra skolen. Hun står på terskelen til voksenlivet. Hennes veikart for fremtiden er tegnet. Hun vil flytte til Ulaanbaatar og studere ved universitetet for å bli politi.
Utdanning er nøkkelen
Mens vi snakker om utdanning: Det er en annen søyle som World Vision Mongolia investerer i. Fordi, selv om utdanning er obligatorisk, er skoler og barnehager i mongolske byer ofte overbefolket. Store deler av landlige områder mangler helt og holdent egnede fasiliteter. For å gå på skole, tilbringer barn på landsbygda hele året på skolen, og de kommer hjem til familien bare i ferien. Vicki og Juliana hadde muligheten til å besøke en skole i Mandal-distriktet. Etterskole-klubber (kunst og håndverk, engelsk, selvforsvar), finansiert med pengene fra barnesponsorater, forbereder barna på hverdagen og fremmer deres individuelle kreativitet. Prosjekter som dette er selvsagt ikke begrenset til sponsede barn, men det skal komme flertallet til gode.
«Selvfølgelig snakker vi alltid om antall sponsede barn, men det som er viktig å huske er at det ikke bare er sponsende barn som har nytte av World Vision-prosjekter. Det er hele regioner og lokalsamfunn. Det er det som virkelig gjør en forskjell. Det er flott å se hvor mange hjerter som kjærligheten vår berører» sier Vicki.
En uendelig reise
Den mest inspirerende historien på denne turen kommer fra en lokal ansatt i World Vision. Otgonkhuu, også kjent som Bombi, fulgte Vicki og Juliana, og tok bilder underveis. Han er 29 år gammel og har jobbet med World Vision i seks år. Han var en av de sponsede barna. I 10 år har han hatt nytte av helse- og utdanningsprosjekter som forandret livet hans for alltid. Som voksen bestemte han seg for å bli en del av å bygge en lysere fremtid og bidra til samfunnet sitt. Han selv sponser nå en 6 år gammel gutt, som tilfeldigvis har samme navn som ham, og ser litt ut som han også.
Bombi sier: «Sponsoringen stoppet ikke da jeg ble 18. Det fortsetter i hjertet mitt ved at jeg har opplevd det. Det har inspirert meg til å bidra til samfunnet mitt, og bli en del av World Vision for å støtte barn som fortsatt har den reisen foran seg».